Vertsfamilie og kulturkræsj...

Etter et par rolige dager i Livingstone har jeg nå kommet meg til Zimba og fått meg vertsfamilie. Vi kjørte til Zimba og slapp Hilde av hos sin vertsfamilie, en veldig hyggelig familie. Så var det min tur og forventningene var skyhøye. Jeg ble litt paff da jeg så to karer sto klare for å ta meg imot. Han ene var 24 år og han andre 28, Dette var ikke helt det jeg hadde tenkt meg. Disse var fettere og i tillegg bodde det 2 andre random karer i dette huset. Det ble mer som et bokollektiv enn en familie. Jeg følte meg ikke helt hjemme og dagen etter fikk jeg bytete famile til en veldig koselig og tradisjonell Zambisk familie. Mor, far og 3 barn. (3 jenter på hhv, 4mnd, 2år og 11år). Huset er ganske lite, 3 soverom, stue, kjøkken og bad.

Jeg føler meg veldig godt tatt imot men blir veldig satt ut da jeg blir behandlet som om jeg er kongelig. Mor er hjemme hele dagen, vasker, tar vare på barna og har maten klar til far kommer hjem. De voksne spiser alene og barna spiser senere. Maten er ok, og Nshimaen er fortsatt ikke yndlingen men den blir bedre.

Religion er en stor del av hverdagen deres og jeg ble spurt hvilken kirke jeg tilhørte. Jeg er ikke spesielt troende men svarte høflig (for ikke å fornerme noen) at jeg tilhørte den Lutheranske kirken hjemme i Norge, Jeg forklarte også det at det ikke var spesielt vanlig i Norge og gå i kirken, da himla de bare med øynene. Men allikevel respekterte de det jeg sa.

Dagen etterpå våknet jeg av at min nye mor banker på døra og har varmet vann til meg. Jeg gjorde raskt unna min første bajlevask og frokosten sto klar på bordet for meg like etterpå. Snakk om service. Jeg tror jeg aldri kommer til å venne meg til det at alt blir gjort for meg.

I gatene når vi går hører vi Mzungo Mzungo uansett hvor vi går. Det betyr "hvit person" og er ikke ment diskriminerende men mer som et navn på oss hvite.

Jeg har hatt mine første dager på jobben. Det har vært ganske bra, men det har til tider vært total kulturkræsj. Vi besøkte en landsby en times tid fra Zimba, ordentlig i bushen. Vi sover i telt i hjertet av Afrika og med stjerneklar himmel og en helt fantastisk god stemning kan det ikke bli stort bedre. Vi har holdt dommer kurs i netball, fotball og volleyball. Det har gått veldig bra og selvom vi får mange rare blikk på grunn av hudfargen begynner jeg å bli vant til det nå. Det er veldig gøy å snakke med lokalbefolkningen å bli kjent med dems levemåte. Disse folkene rundt om i de ulike landsbyene lever for under 1,25 dollar om dagen, (som forøvrig 59% av Zambias befolkning gjør) Dette er langt under fattigdomsgrensa. De lever stort sett av det de dyrker selv og dyr som de har gående rundt i landsbyen. Det er geiter, kyllinger, okser og kuer. Så selv om det ved første øyekast ser litt stusselig ut har de så de klarer seg. Det er veldig få eldre mennesker i Zambia. Kanskje ikke så rart da forventet levealder er 37 år og 1 av 5 har HIV/AIDS.

Det har også vært en utfordrende siste uke da det til tider har vært helt kulturkræsj. I Norge er vi vant til at menn og damer er like stilt og alle bidrar med det som skal gjøres. I Zambia er mennene sett på som over kvinnene og mennene gjør absolutt ingen ting når det kommer til matlaging osv. Det er helt latterlig å se på noen ganger hvordan mennene ikke klarer å gjøre noen ting selv. Jeg er sikker på at hvis det ikke hadde vært noen damer der så hadde mennene sultet. Spesielt morsomt er det da vi er ute i bushen og jeg å Hilde kun lager mat til oss selv. De andre mennene som er med oss blir helt rådville da de ikke får noe mat servert. Jeg og Hilde setter oss tilbake og må le av hele situasjonen noen ganger.

Tidsaspektet her er også rimelig irriterende. Sier du at møtet starter klokken 0900 kan du banne på at første mann møter opp tidligst 1100. Men dete begynner vi å bli vant til nå, men tålmodigheten vår blir stort sett hele tiden satt prøve.

Nå har vi et par dager fri før vi skal ut i felt igjen og det skal bli deilig med første ordentlige dusj på en uke.

Adios